Indianernes bruk av urter og planter

Høvding Seattle overga indianernes land til erobrerne for å unngå blodbad.

Et fellestrekk ved indianerne var at kunsten å lege sykdom var nær forbundet med religion. En annen kjennetegn er at de klassifiserte og benevnte sykdom etter årsak og ikke etter symptomer.

Inkaindianerne i Peru

Healerne fra Calahuaya-stammen ved Titiakasjøen hadde fantastiske kunnskaper om egenskapene til planter og mineraler. Calahuayane er fortsatt godt ansett, og reiser rundt på Andesplatået og tilbyr sine urter og medisindoser på markedet og i landsbyer.

Inkanes doktorer var bemerkelsesverdig dyktige, og utførte operasjoner, fjernet svulster, åpnet byller og utførte til og med hjerneoperasjoner. Inkaene brukte alle remedier som naturen tilbød. De fastet, gjennomførte tarmrensing, massasje, årelating og behandling med medisinske urter.

Folk som ikke kunne arbeide, som fysisk handikappende, lemlestede og pukkelryggede, ble satt til å undersøke medisinplanter og observere deres helbredende egenskaper.

Inkaene helet sår med saften fra molle, en plante fra pepperfamilien, og bekjempet feber med bladene fra den gulblomstrende sikoriplanten, bark og kaktussaft. Avkok av røtter ble brukt til renselse. Quinaquina (kinabark?) hadde flere anvendelsesmåter. Avskrap fra veden renset leveren, juicen hadde helende egenskaper og ristede frø avga damp som lindret hodepine.

Andre urter er fortsatt i bruk, som kokte blader av yucapalmen, som stiller reumatiske smerter. Quinua er bra for halsinfeksjon, for å nevne noen få eksempler. Inkaene brukte også medisin fra dyreverdenen, og hoggormbitt skulle for eksempel kurere nervøse lidelser så vel som impotens. Bistikk skulle kurere reumatisme og maur skulle redusere mentale hemninger.

Cocaplanten var sentral i Inkaenes medisin. Bladene av kokabusken ble høstet tre ganger i året og tørket i sola. De ble blandet med quinuaaske og sitronjuice før bruk. I små doser var det et stimulus som ga enorm motstandskraft mot sult og utmattelse. Koka ble også brukt farmasøytisk. Bladene stoppet haemorrage (hemorider?) og oppkast. Som drikk bekjempet de diare og kolikk, og juicen ble brukt til å tørke sår og skader. Koka ble også brukt som bedøvelse, og i religiøse seremonier. Bladene ble ofret til huacas og solguden. Prestene spiste bladene under spesielle ritualer.

Kokaproduksjonen var imidlertid begrenset, og bare adelen og de lærde hadde rett til å bruke det til annet enn medisinsk bruk. Bøndene kunne bare bruke koka etter spesiell tillatelse.

Spanjolene ødela disse skikkene da de forsto hvilke fordeler de kunne dra av disse narkotiske bladene. De ga det til indianerne for at de skulle arbeide hardere med mindre mat. På markene og i gruvene var koka det eneste de fikk. Inkaene brukte også tobakk som medisin.

Hos Inkaene ble medisin brukt hånd i hånd med magiske og religiøse ritualer og i forbindelse med ofringer for å bli kvitt onde ånder.

Nord-Amerika

Cherokee indianerne fra Sør-øst

Flere hundre medisinplanter var kjent for dyktige Cherokee doktorer. De helbredet sykdommer med en kombinasjon av urteremedier og ved å synge eller fremsi magiske formler. En urts egnethet for helbredelse ble ofte ansett for å være avhengig av likheter i navn eller utseende mellom urten og det man mente var årsaken til sykdommen, i henhold til gammel folkemedisinsk lære om signaturer.

Urtene ble høstet kun ved behov, og vanligvis kokt i vann. Pasienten ble så massert med medisinen, noen ganger i rifter som ble risset inn i huden. Alternativt kunne doktoren blåse medisinen over pasienten gjennom et rør.

Effekten av Cherokee-indianernes urter er vanskelig å fastslå, og er aldri blitt vitenskaplig testet. Men forfatterne av ”The Native Americans – the indigenous people of North-America”, Colin F. Taylor og William C. Sturevant, mente den utvilsomt var like effektiv som europeisk og amerikansk medisin for over 100 år siden.

Chippewa indianerne fra Nord-øst

Chippewa indianerne holdt til i store skogområder rundt det som i dag er Wisconsin, og hadde tilgang til en overflod av ville bær, frukter, nøtter, løk og poteter, i tillegg til en lang rekke urter som ble høstet som medisin når plantene var fullt utviklet på sensommeren. De ble samlet i beholdere av bjørkenever, som ble brukt til alt fra innpakning til materialer i kanoer og Wigwam’er.

Den som høstet urtene ofret først tobakk i alle himmelretninger og til luften og jorden. Senere ble urtene tørket og oppbevart hver for seg. Mesteparten ble brukt mot såre øyne, mage- og bukproblemer, hud og lungelidelser. Urtene ble også brukt som jaktamuletter, og pulverisert og blandet med tobakk eller red willow ble de røkt. Ifølge Densmore ble det sagt at indianerne røkte urter når de var på jakt, og at hjorten ble tiltrukket av lukten.

Crow-indianerne fra Nord-vest

Crow-indianerne var altså i likhet med andre indianere mer opptatt av hvorfor en person ble syk, og mindre av hvordan sykdommen utartet seg. Årsakene til sykdom ble klassifisert i naturlige og overnaturlige, og det var først og fremst sykdommer med ”naturlige” årsaker som ble behandlet med praktisk kunnskap og fysiske behandlingsmåter, som varmebehandling, sviing av sår, å sette brukne ben på plass, omslag og altså planter.

Urter som hadde vist seg anvendelige ble brukt, og virket ofte etter hensikten. Gjennom tusenvis av år med utforskning hadde indianerne lært seg hvilke urter og planter som kurerte sykdommer og fjernet smerte, og det var særlig stammens medisinmann som besatt denne kunnskapen. Han hadde urter mot tannverk, hudproblemer, insekt- og slangebitt, brukne ankler også videre.

Det fantes også organiserte samfunn av doktorer, såkalte Medicin Lodge, som arrangerte samlinger og seremonier. Indianerne har, ifølge Joseph Medicin Crow, utviklet buntene med medisinske planter til store medisinskap med medikamenter og medisinske instrumenter. Crow mener 170 ”indianske” urter og planter er godkjente som farmasøytiske legemidler.

”Indianerne foretrekker vindens
milde visking over vannspeilet
og selve lukten av vinden,
renset av middagsregnet
og med en duft av furu”
Høvding Seattle i sin tale til den amerikanske presidenten Franklin Pierce i 1854